Det var nemlig der Thorbjørn Egner hentet inspirasjonen til ”Folk og røvere i Kardemonne by”.
Det var under en reise i Marokko i 1949 han fant fram til denne vakre, hvite byen ved Marokkos atlanterhavskyst. Et sted han tydeligvis falt dypt for. For det er ikke bare ”Folk og røvere” som stammer derfra. Også ”Kaptein Sorte Bill”, han fra 1514. Han som røvet gull vest for Mogador som det heter i sangteksten, er også en del av Egners sfære. Mogador er nemlig det gamle navnet på Essaouira. Byen bar navnet fram til 1956 da Marokko igjen ble fritt kongedømme etter noen tiår som fransk koloni.
Barberer Sørensen
Det er ikke så vanskelig å kjenne igjen Egners verden når man rusler rundt i Essaouiras gater. Tobias-tårnet finnes selvsagt der, men det er ikke Tobias som kommer ut og roper i tårnet. Derimot imamen som til faste tider sprer sine bønner utover byen.
Inne i et av de trange smugene kommer barberer Sørensen ut fra salongen. Han ser ut som han har tilbrakt natten i frisørstolen. Titter opp på himmelen, strekker seg og tar på seg de korte hvite jakken før dagens første kunde gjør sin inntreden.
Rundt i gatene spaserer politimester Bastian i blå uniform. Han er stram og rank i ryggen, og hilser vennlig på alle. Riktignok har han en pistol hengende i beltet som understreker autoriteten når han finner noen som forsøker å feilparkere bilen. Men virker ellers som en trivelig kar.
I kjøttsouken står pølsemakeren omgitt av saueskrotter og lange kjeder av pølser. Han er i ivrig passiar med husmødrene som er ute for å sikre dagens middag.
Der kommer også tante Sofie skridende med bøtte og kost i hånden. Hun irettesetter strengt en høyrøstet gruppe barn som leker i gatene.
Og sannelig dukker en av røverne opp også. Han tusler rundt, kledd i laser og drikker kaffeslanter som står igjen etter kafégjestene. Framtoningen tyder på at det nok er tid for et besøk hos tante Sofie og en omgang med klut og kost og såpevann.
Rockeparadis
Det var kanskje freden og roen i Essaouira som tiltrakk seg hippiene på 60-tallet. De kom i flokk og følge. Jimi Hendrix bodde i Diabat, et steinkast fra Essaouira, og ble blant annet inspirert til å skrive ”Castles made of sand”. Frank Zappa, Janis Joplin, Crosby, Stills, Nash og Young, Cat Stevens, Leonard Cohen. De har vært der alle sammen, lokket av den kuule atmosfæren og det tilbakelente livet.
Noen avdankete hippier finnes det fortsatt i byen, og noen yngre backpackere som ønsker å oppleve et snev av flowerpower valfarter til byen. Men i dag er det nok surferne som dominerer i bybildet, sammen med kunstnere og velstående engelsk- og franskmenn.
For surferne har virkelig et paradis i Essaouira og omkringliggende områder. Strendene strekker seg milevis og vinden blåser alltid. Noe som også bidrar til at temperaturen ikke blir plagsomt høy.
Den enorme Sidi Kaouki-stranden timinutters vei unna byen regnes som et av verdens beste surfesteder av ekspertisen. Der samles surfere og kitere i hopetall og blander seg med lokalbefolkningen som sørger for kameltransport. Ved stranden finnes det et lite sentrum der flere små restauranter serverer nydelige tagine-retter. Det er også et hotell, og et spansk par har startet en butikk med rikt utvalg.
Unik
‒ Essaouira er helt spesiell også i marokkansk sammenheng. Det er en helt annen atmosfære her enn i andre byer, forteller Tor Arne Hauer.
Han har bodd i Marokko i nærmere 25 år, driver kurs- og coachingvirksomhet, og har hus i både Essaouira og Marrakech.
‒ Det er ikke det samme maset her som andre steder. Samtidig er det flott atlanterhavsklima. Det blir ikke for varmt om sommeren og sjelden under 20 grader om vinteren, sier han videre.
Byen er delt i to deler. Medinaen (gamlebyen) og den nye byen som stadig bygges ut og vokser i omfang.
Medinaen er full av små hyggelige restauranter som serverer både lokale og internasjonale retter. Grillspyd med kjøtt og fisk, kefta, marokkanske kjøttboller, eller kanskje en pizza.
Flest poster på spisekartene har tagine, en keramikkgryte som fylles med kjøtt, kylling, fisk, grønnsaker og oliven. Den kokes over lang tid og krydres på tradisjonelt marokkansk vis slik at det ikke blir for sterkt, bare velsmakende.
Ryktene forteller at det finnes like mange utgaver av tagine i Marokko som det finnes kokker. All maten serveres med det lokale brødet kesra til. Et rundt flatt bakverk som har høy status og er et symbol på deling og festlighet.
Som drikke til serveres vann og den tradisjonelle mynteteen. Men det er også mulig å få servert alkohol på mange restauranter. Marokko er et muslimsk land, og det finnes restriksjoner, men Essaouira er nok en av de mer liberale byene i forhold til skjenkebestemmelser.
Sol og bad
I tillegg til handelsvirksomhet, husk å prute, er fiske hovednæringen i Essaouira. Selv om det i dag bare er 5-600 familier som livnærer seg av det havet har å by på, er det alltid fullt av liv i fiskehavnen. Hele dagen kommer båter inn, større og mindre. Velfylte med havets delikatesser, men i første rekke sardiner.
Rett på bortsiden av havnen starter stranden. En av Marokkos fineste med god plass til alle.
For dem som ønsker å leie en solseng og nyte solens livgivende stråler er mulighetene mange. Men det er også god anledning til å finne seg en plass i skyggen. Langs stranden ligger det flere strandbarer hvor man kan sette seg ned, nyte utsikten og folkelivet over et glass gyllent drikke i det som er en av Nord-Afrikas mest idylliske byer.
Tekst og foto: Trond Folckersahm
