Med jevne mellomrom framover vil Nesoddguiden presentere innslag hentet fra vår nære historie. Siden vi for øyeblikket er midt inne i litteraturfestivalen i Akershus, har vi denne gangen valgt en tekst av Jens Bjørneboe, som også har bodd på Nesodden i perioder.
Første gang diktet ble publisert var i Aftenposten 23. august 1953, og ble også trykket i diktsamlingen «Ariadne» fra samme år.
Vel bekomme!
Judith kommer fra Holofèrnes
Hun lå hos kongen. Holofèrnes tenkte:
Du er en blomst imellem mine hender.
slik tenkte han. – Og øynene var senkte,
og blikket uten blikk i alt det sorte –:
Du er en blomst så lenge lampen brenner,
men når det dages, da er kongen borte,
for kongen er en slave av sitt folk!
Hun lå hos kongen. Og jødinnen tenkte:
Du er en blomst imellem mine hender.
slik tenkte hun. – Og øynene var senkte,
og blikket uten blikk i alt det sorte –:
Du er en blomst så lenge lampen brenner,
men når det dages, da er Judith borte,
for Judith er en slave av sitt folk!
Slik lå hun til hun visste: kongen sover.
så følte hun seg frem til kongens dolk,
og hurtig skar hun blomstens røtter over.
Soldatens hode med de mørke trekk
blev løsnet fra hans varme kongekropp.
Hun pakket det i blusen og stod opp,
gikk ut av teltet, ut av leiren – vekk.
Og mens hun gikk der, ennu varm av leiet,
da følte hun hvor stort og hårdt det var –
hvor tungt og underlig et hode veiet.
Så strøk hun seg om pannen som var svett
og satte fra seg byrden som hun bar –
og skiftet hånd, for armen var blitt trett.
Da hun kom hjem? Først blev der hvisket stille
blant kvinnene som hentet vann ved brønnen:
”Se, sjøgen Judith, Holofèrnes frille!
Og se – i hånden har hun sjøgelønnen!”
Men den forsagte hvisking blev fort
forvandlet til et hyl som fylte vinden,
så dyr og hunder sprang forskremte bort:
”Her vet vi om en annen lønn for horen!”
Så samlet de seg i en ring rundt kvinnen,
og hendene tok stener opp fra jorden.
Men hånd og sten sank maktesløse ned,
da blusetøyet som var stivt og sort
blev brukket løs fra det hun bragte med….
Mens gledeshylet ennu skalv i luften,
lå Judith skjult med ansiktet i hånden.
Da følte hun for siste gang den friske,
den syrlige og underlige duften
som ennu hang igjen fra kongens hår –,
fra øyeblikket før han oppgav ånden
Og meget stille måtte Judith hviske:
”Kong Holofèrnes, hva der ikke står
i noen stjerne er at kongen får
en mer felles skjebne med den siste
som delte kongens søvn – enn kongen visste!
Ved neste soloppgang blir vi forenet –,
skal vi igjen få sove sammen, prins,
den dypeste og lengste søvn som finds.
Ved neste soloppgang blir Judith stenet.”
Så lå hun lenge stille der og ventet.
Og først mot kvelden kom de inn og hentet
jødinnen ut til dommen som var felt:
”Du skal få leve! Deg skal ingen stene!”
Et øyeblikk sto Judith der alene,
Forvirret, famlende, ved farens telt,
og bøyet hodet, som mot sand og vind.
