Av Trond Folckersahm
– Egentlig ville jeg spille trompet, men faren min mente det var et gutteinstrument, og jeg var jente. Dermed ble det fløyte. Jeg var rasende, for jeg ville absolutt ikke spille fløyte, men trompet. Men korpset trengte fløytister, og jeg ble plassert der uten å kunne noter, lærte meg de partiene der fløyta hørtes og fulgte med ved å telle takter. Da var jeg vel sju -åtte år, forteller Heidel.
Vrangviljen mot å spille fløyte var nok en av årsakene til at korpslæreren ga Ida litt spesialbehandling, og han fikk henne inn på Musikkonservatoriet som elev da hun var åtte-ni år. Da fikk hun også en fløyte i julepresang av sin mormor, og var selvsagt utrolig skuffet da det var trompet og saxofon som sto øverst på ønskelisten.
– Jeg måtte jo også underholde i familieselskaper med musikk som var slik faren min ville at jeg skulle spille. Jeg hatet det, både instrumentet og settingen, men jeg ville jo så gjerne spille, så jeg gjennomførte det med stor motvilje, forteller hun.
Men etter hvert ble fløyten Idas vei og liv, så i dag er hun kjempefornøyd med valget av instrument.
– Jeg har jo strukket denne fløyten i alle retninger og ikke bare spilt pene søte melodier. Jeg har tenkt at jeg er noe større, et større instrument enn denne fløyten lydmessig og funnet på alle rare variasjoner, såkalte utvidede teknikker, forteller hun.
Vendepunktet i Lausanne
Vendepunktet kom da hun begynte på pikeskole i Lausanne i Sveits. Der hun fikk en lærer på musikkonservatoriet som var svært dyktig, og ga henne et nytt syn på instrumentet.
– Det var en veldig gammel mann og tidligere berømt internasjonal solist. Han hadde en kjærlighet til musikken som fikk meg virkelig interessert. Jeg var ungdom, og det er jo egentlig på det tidspunktet mange slutter å spille et instrument. Jeg var veldig heldig som traff ham. Ellers hadde jeg nok sluttet å spille, tror hun.
Da hun kom tilbake til Oslo og Musikkonservatoriet igjen etter to år i Sveits, var hun proppfull av kunnskap, spilleglede og hadde begynt å skrive egne ting, oppsto det en ny skillelinje.
– Læreren min i Lausanne ga meg inspirasjon og rom til å tenke og føle det jeg ville om musikk og fikk meg til å forstå at musikken, den var inni meg. Den kunne komme ut gjennom en trompet, eller en fløyte, eller en blyant. Han hadde rett og slett ingen grenser. Men i Oslo fikk jeg beskjed om at det kunne jeg ikke gjøre og jeg måtte ikke innbille meg at jeg kunne lage egen musikk. Det var ikke jeg som var geniet, men Bach, fikk jeg høre.
Jeg har alltid vært intuitiv, og forsto ikke at jeg bare skulle spille det andre hadde skrevet. Kunne de skrive, kunne jeg. Så da sluttet jeg. Det var rett og slett ikke motiverende. Da ble det et par år med spilling i ulike sammenhenger. Deltok blant annet i band i kjelleren på Berg videregående. Hørte på plater, og spilte etter dem. Her var selvsagt Jethro Tull sentral og Procul Harum og Elvis. En fin tid med mye spennende rock, blues, vise og soul musikk.
Gatemusikant i Paris
I 1980 kom det et nytt vendepunkt for Ida. Hun flyttet til Paris og startet en karriere som gatemusikant. Hun spilte på Metroen, i metrovogner, foran Louvre, på Pompidou-plassen og i restauranter, og livnærte seg av det i tre år. Hadde en billig leilighet på Montmartre, og fikk det til å gå rundt.
– Da jeg bodde der kom jeg også inn på jazzskolen CIM, på gaten hadde jeg jo spilt med folk fra alle verdensdeler og hadde lært meg å improvisere. Det var noen italienere som lærte meg den første bluesen på perrongen til Odeon. Jeg ble helt betatt. Dette var virkelig meg. Jeg må jo få nevne at jeg også har hatt mange gode hjelpere underveis. Folk som har kommet på min vei og vist meg det ene og det andre. Vi lærte av hverandre, spilte på øret og lærte mye av det. Det er jo fortsatt det jeg jobber med. Intuisjon og lytting, alt det intuitive er det jeg benytter meg av i musikken min, forteller hun.
Undervisning på CIM resulterte til slutt med at hun fikk utdelt Diplom Superieur i jazz som den første jenta noen gang i Frankrike.
– Det var en veldig macho skole, og gutta, kom ikke for å lytte, men bare for å se en jente bak et instrument. Dem var det ikke mange av i Paris på 80-tallet.
Oppholdet på CIM varte til slutt fem-seks år. Takket være vaskejobb etter skolens stengetid, inntekter fra spilling, stipend, etter hvert lån i Lånekassen og en workshop hun ledet med elever ved skolen.
Satset på komposisjon
Etter Paris-oppholdet dro Ida videre til New York der hun fikk en Bachelor i Fine Arts før hun atter satte kursen mot Norge. Hun jobbet som fløytelærer ett års tid, før hun begynte å studere ved Musikkhøgskolen – hvor hun fikk sin Diplom i komposisjon i 2007.
– Jeg måtte rett og slett omskolere meg. Jeg var utsatt for et overfall i New York og ble fullstendig ødelagt i nakken. Jeg spilte bare med topp musikere den gangen, men måtte avslutte karrieren som jazzfløytist på grunn av denne skaden.
Etter hvert ble nakken bedre, og hun begynte å ta noen turer til Paris. Oppsøkte gamle venner, ble oppfordret til å spille, og dermed var hun i gang igjen.
– Nå spiller jeg igjen med gode musikere. Jeg elsker å spille. Jeg bruker fløyten som en penn. Har ingen begrensninger, og det er veldig befriende. Fløyten har vært en utvei i en turbulent tilværelse.
Klar for Vanntårnet
Nå er hun altså klar for konsert i Galleri Vanntårnet sammen med gitaristen Ketil Gutvik.
– Vi har spilt sammen før. Blant annet når Fredsbevegelsen på Nesodden skulle feire Nobelprisen til ICAN, og på Sentralen. Resultatet av vårt møte blir musikken. Vi forbereder oss godt, men det som skjer i øyeblikket blir spontant. Improvisasjon er ikke tilfeldig selv om vi ikke kommer med et ferdig utfylt noteark.
Hun håper dette vil være inspirerende for publikum, og anbefaler absolutt alle nysgjerrige til å ta en tur for virkelig å få oppleve hva improvisasjon basert på samtidsmusikk og jazz er
.
– Jeg har opplevd gang på gang at de som kommer for første gang til en slik konsert blir positivt overrasket over det de får oppleve. Vi er lyttende og skapende samtidig, og komponerer «on the spot», avslutter hun.
Bilde: Ida Helene Heidel trakterer fløyta etter alle kunstens regler Foto: Odd Gjelsnes
Om improvisasjon
Av Ida Helene Heidel
Det er ikke fritt selv om det kalles fri improvisasjon og det er langt ifra gratis, selv om ”free improvisation” oversettes til gratis improvisasjon på google translate. Det kreves minst like mye arbeid som ved noterte verk. Å tilrettelegge for det, trigge det, komponere det inn i verket i real time og tolke det gjennom spilling. Det er vågalt og uten viskelær. Uten sikkerhetsnett. Til tider uten visuelt kart. Men gøy og veldig spennende.
Det er heller ikke bestandig at det er selve notene i et gjennomkomponert og 100 % notert verk som gir verket sin glød. Det har like mye å gjøre med musikernes evne til å tolke verket, å oversette notene til levende musikk, gi det lyd, kropp, tilby løsninger der komponisten vet hva hun vil men ikke hvordan det skal noteres nøyaktig for å kunne oppnå best mulig ønsket resultat.
Ingenting galt i å uttrykke seg fritt, men når en komponerer og spiller i nåtid med andre musikere er det alt annet enn fritt. Musikken blir det som oppstår i øyeblikket, der og da, ja, men i nådeløst forhold til musikkens egne innbyrdes regler, slik som matematikk, fysikk, syntakse, struktur, tekstur, intonasjon, relieff, dynamikk, effekter, lydfenomener og andre arkitektoniske eller figurative lover. Ut ifra utøvernes lydhørhet, intuisjon, kunnskap, erfaringer og innspill. Musikken blir som en levende organisme, som noe innbyrdes sammenhengende uten identitet, som skal manifestere seg og kan ta utallige former, innenfor de til alle tider gjeldene musikalske parametere. Om musikken er notert eller spontant komponert gjelder de samme lover. Det handler om å ta bevisste valg. Å være konstant lyttende, sensitiv og mottagelige for nye tankebaner – en forutsetning for å lykkes. Musikken starter fra et minste felles multiplum, et 0 punkt, et vakuum. Nullpunktet i seg selv og i de andre. Stillhet før lyden. Første impuls er satt. Hvordan utvikler den seg videre, ifølge verkets intensjoner, orienteringskart, tanke, eller helt fritt, i et fellesskap? Verket befinner seg på en lysløype som lyses opp etter hvert – med poster av retninger og skilt.
