Av Marius Morstøl Jenssen
Blant annet veggutsmykningen på Barne- og kvinneklinikken på Ullevål sykehus betyr mye for ham.
– Da jeg lagde kunsten, i 1998, var avdelingen i andre etasje tillagt kreftsyke barn, og mens jeg arbeidet der alene fikk jeg mange tanker og følelser for nettopp de barna som skulle vandre i disse korridorene. Jeg glad for at det fortsatt settes pris på den i dag og at kunsten min tas være på, sier han.
Flere andre kunstprosjekter med barn som mottaker, har vært viktige for ham. På Tøyen barneskole har han dekorert tre hvelvtak på cirka 10×3 meter, med symboler hentet fra barnekulturen.
I begynnelsen av mars 2017 ble han ferdig med en omfattende utsmykning på nye Luhr barneskole i Lørenskog. Han har laget to store abstrakte veggmalerier i skolens foajé og i forsamlingssalen har han laget et veggmaleri som er 15×3 meter, satt sammen av sju I-bondplater av plastikkmasse og aluminium, fraktet fra Nesoddparken.
Veggmaleriets figurer og motiver med blant annet fotballspillere, arabiske tegn, Minions og tegninger, har blitt til med inspirasjon fra elevene.
– Jeg møtte på skolen en periode og hadde workshop med barn på første, fjerde og syvende trinn. Det ga meg innblikk i deres interesser og meninger, og ikke minst fikk jeg samlet mange tegninger de laget for anledningen, som jeg kunne bruke som inspirasjon i min arbeidsprosess. Jeg har spurt om deres tanker, deres helter og hva slags aktiviteter de er opptatt av. Kunstverket er ikke bygget opp som en fortelling med en begynnelse og en slutt. Det er en komposisjon av forskjellige elementer fra barnekulturen satt sammen på uventet måte slik at det åpner opp for fri tolkning og stimulering av imaginasjonen, sier han.
Vi får håpe at de voksne som jobber i Kulturdepartementet og Barne- og likestillings departementet også liker kunsten hans, for i felleskantinen til disse departementene i Regjeringskvartaltet, henger to av Montarous malerier med et format på 2×3 meter på veggen.
Montarous kunst er kjøpt inn av Nasjonalgalleriet, Norsk kulturråd, Stavanger Faste Galleri, OL-1994-samlingen og Oslo kommunes kunstsamlinger.
Kunstneren har også hatt mange separatutstillinger blant annet i Kunstnerforbundet og et stort antall kollektivutstillinger som for eksempel på Henie Onstad kunstsenter, Munchmuseet, Kunstnernes hus og Høstutstillingen (seks ganger). På Nesodden har han hatt separatutstilling på Hellviktangen kafé i 2010 og deltatt på kollektivutstillinger i Vanntårnet, i Nesoddparken og på Nesoddtangen gård i forbindelse med Kulturistens kunstnerutveksling med Nesoddens vennskapsby Tolfa i Italia i 2016. Samarbeidet med Tolfa gjorde at han snart er med på en ny fellesutstilling i Roma 16.-21. mars 2017.
På Nesodden kan du i dag se tre av Montarous malerier i en korridor og i en trappeoppgang i Nesoddparken.
Hans kunstnerliv er langt.
– Jeg har vært opptatt av ulike ting, og i ulike perioder holdt mye på med skulptur, masker, grafikk, tegning og maleri, sier han.
Men hvor begynte det?
Christian Montarou er født i 1948 og vokste opp i en liten landsby med åtte hundre innbyggere nordvest i Frankrike, like utenfor Le Mans, en større by der han skulle begynne på Kunstakademiet.
– Jeg gikk på Beaux Arts i Le Mans og senere i Angers. Dette var populære studiesteder også for nordmenn og spesielt kvinner under studentopprørstiden i 68-generasjonen. Jeg leide på den tiden en gård i vindistriktet utenfor byen og vi lagde i stand en 17. mai-feiring på den lille gården min, minnes han.
Så da han skulle ut i den store verden, ble det Norge han reiste til som utvekslings student til Kunstakademiet i Oslo. Han gikk i skulpturlære hos den kjente figurative billedhoggeren Per Palle Storm, men Montarou var likevel mest opptatt av abstrakte skulpturer. Han dro tilbake til Frankrike en periode for å gjennomføre militæret, kom tilbake til Norge, og lærte seg også norsk på Universitetet i Oslo.
I begynnelsen av 1970-årene arbeidet han en periode med masker som tema. – Det var det psykologiske ved masken og forholdet til det ubevisste jeg var opptatt av, i en tid hvor kunsten ellers ble sterk politisert, forteller han.
Han flyttet til Jar i Bærum og ble lektor på Nesbru videregående skole i Asker der han underviste på form og farge-linjen i over ti år. På skolens lærerværelse og kantine henger hans bilder fortsatt, blant annet et portrett av daværende rektor.
I begynnelsen av 1990-årene flyttet Montarou til Oslo .
– Etter en periode med grafikk, frigjorde jeg meg fra tidligere perioder og skapte et helt nytt billedrom i tegninger og malerier. Disse ga assosiasjoner med datateknologiens utvikling, mediasamfunnet og dens kontinuerlige overføring av bilder via TV og internett, sier han.
Fra Oslo til Nesodden
Hvordan havnet så kunstneren på Nesodden i 2006?
– Vi, kona og jeg, så en annonse for et fantastisk hus tegnet av arkitekt Øyvind Øyen på Berger. Vi kjøpte huset, som våre barn skulle vokse opp i, sier han.
Men selv trengte han mer plass.
Bygningsmassen til Nesoddparken i Løeshagan stod tom og uvirksom etter at asylmottaket hadde flyttet ut. Montarou tok kontakt med kommunen og fikk leie et stort rom som i dag kalles prosjektrommet. Eneste andre leietaker på den tiden var tekstildesigner Elisabeth Engebretssen, som nå også driver Matsalongen.
Nye prosjekter
Montarou jobber med stedsidentitet i offentlige rom, ikke bare som kunstner, men også som førsteamanuensis ved Norges miljø- og biovitenskapelige universitet (NMBU), der han underviser ved Institutt for Landskapsarkitektur. Utover våren skal han blant annet undervise studentene om bruk av tegning i konseptutvikling. Selv vil han legge blyanten og penslene mer til side denne våren, slik at han får tid til å skrive.
– I første omgang skal jeg forfatte et kapittel til et internasjonalt bokprosjekt: «Teaching landscape», samt en artikkel om den framragende tegner og byplanlegger Erik Lorange. Jeg håper også at det blir noe av forslagene om utsmykning av korridorene i Nesoddparken, for da vil jeg ta fatt på tegneredskapene igjen, for det vil jeg gjerne bidra til, sier han.
Bilde: Christian Montarou foran ett av sine karakteristiske arbeider som henger i korridoren på Nesoddparken. Foto: Marius Morstøl Jenssen
