Reprisen: Mohammed Bashir Moghal

Av Trond Folckersahm

I løpet av påskedagene vil vi i Nesoddguiden legge ut noen repriser fra undertegnedes hånd. Saker om nesoddinger. Denne gangen er det Bashir Moghal som står for tur. Publisert første gang i 2003.

JUBELÅR FOR BASHIR MOGHAL

Moghal Trading på Fjellstrand har blitt en institusjon på Nesodden. I år (2003) fyller Bashir Moghal 60 år. 35 av dem har han tilbragt i Norge.

Februar 1952 – det er strålende solskinn og 25 plussgrader, åtte år gamle Bashir sitter på trappen utenfor farens slakterbutikk i Gujrat. Han har tatt en pust i bakken etter å ha løpt ærend. Han ser utover landskapet, to okser i spann drives sakte framover på kornåkeren av en utålmodig bonde. Han husjer på dem, og pirker energisk på svette, muskelsvulmende okserygger med en lang kjepp. På rismarken retter noen kvinner ryggen, tørker pannen og tar en pause i arbeidet. I bakgrunnen bølger grønn, frodig vegetasjon over runde åsrygger. På veiene rundt butikken stiger støvet mot himmelen, virvlet opp av raske føtter på vei mot dagens gjøremål.

Februar 1968 – i klarvær og nærmere 20 gnistrende minusgrader, setter en tynnkledd Bashir Moghal føttene på norsk jord for første gang. Hutrende, fylt av spent forventning og stor usikkerhet, får han nærkontakt med noe som skal vise seg å komme til å fylle resten av livet – kulde, snø og is. Til sin store forbauselse hører han en merkelig knirkelyd under føttene da han trår på dette hvite ukjente elementet. Redsel og et ørlite snev av anger vifter bakerst i bevisstheten. Er dette landet av melk og honning som jeg ble forespeilet? I noe som vi i beste fall ville kalle overgangsklær, og med hakkende tenner, tar Moghal de første stivfrosne skrittene inn i sitt nye hjemland.

Februar 2003 – det er 11 minusgrader. En lang vinter har ennå ikke sluppet grepet om en vintertrøtt norsk befolkning. Bashir Moghal tar imot undertegnede i sitt livsverk på Fjellstrand, Moghal Trading. Et morgenfrisk hilsen fra pressens utsendte bryter isen, Bashir Moghal er klar til å portretteres.

Vi som har tilbrakt noen år på Nesodden. Har vel ikke kunnet unngå kontakt med Bashir Moghal. Enten det har vært gjennom 5-kilos kartonger med karbonader, koteletter og andre lekkerbiskener, i dagligvarehandelen, eller på jakt etter en presang i siste øyeblikk. Eller kanskje drillen har gått i stykker midt i en arbeidsøkt, og en ny må anskaffes på flygende flekken. Det finnes vel ikke den ting som er oppfunnet, som ikke har en naturlig plass i de velfylte hyllene til Moghal Trading.

Moghal har entret dagliglivet vårt på en beskjeden og lite påtrengende måte. Han er blitt en del av dagliglivet på Nesodden, men han er ikke norsk opprinnelig, han er derimot født i Pakistan.

– Jada, jeg er født i Pakistan, i Sahiwal og flyttet senere til Gujrat i Punjab provinsen i Pakistan, midt imellom Lahore og Islamabad. Far drev slakterbutikk. Vi har vært slaktere i familien i mange generasjoner.

– Hvordan var barndommen og oppveksten din i Pakistan?

– Den var fin, jeg ser tilbake på den med glede. Det var positivt, trygt og fint. Det var jo vanskelige tider. Både økonomisk og på andre måter, men barn opplever det ikke slik, den slags trivialiteter influerer ikke på barnesinn.

– Men du måtte hjelpe til i fars butikk?
– Ja, det var ikke noe spørsmål om det. De som var i stand til å hjelpe til, måtte stille opp. Det var en del av kulturen, og jeg tror egentlig ikke noen var negative til det.

– Dersom du lukker øynene, og tenker tilbake på oppveksten i Pakistan. Hva er det du ser for ditt indre øye?
– Det er landskap, vakkert frodig landskap, grønt og fruktbart. Punjab er Pakistans kornkammer, og den delen som har vann og nedbør nok til å kunne dyrke jorden på en tilfredsstillende måte.

– Men dette, som høres ut som et paradis, valgte du å forlate. Hva var drivkraften bak det?

– Det var ønsket om å sikre en trygg framtid, og en bedre økonomi enn vi kunne klare å oppnå i Pakistan. Det er vel ofte det som er bakgrunnen for de fleste som emigrerer. Sikkert også for alle nordmenn som emigrerte til Amerika på 1800-tallet.

– Norge, var det et naturlig valg? Et lite land langt mot nord, knapt omtalt og kanskje ukjent for de fleste i Pakistan – hvorfor her?
– Forklaringen er enkel. Jeg hadde en kamerat som studerte på Blindern. Han skrev hjem, og fortalte om Norge. Det var årsaken til at jeg valgte å komme hit. Men du har rett, jeg visste lite om Norge, så det var et kultursjokk da jeg satte føttene på norsk jord første gang. For ikke å snakke om temperaturen, jeg hadde ikke varme klær i det hele tatt. Is og snø hadde jeg bare sett på bilder, og at det var så kaldt hadde jeg ingen anelse om.

– Hvordan var det å komme hit, de første dagene?
– Jeg tilhørte de første som kom til Norge. Vi var fire pakistanere her, og jeg må si at jeg var redd. Alt var totalt ukjent, jeg kunne ikke språket, hadde ingen bolig og alt var totalt annerledes enn hjemme. Heldigvis hadde jeg kameraten min på Blindern, jeg flyttet inn på hans hybel. Senere flyttet jeg inn på et pensjonat.

– Hva med arbeid, hadde du noe å gå til?
– Jeg kom faktisk i arbeid dagen etter jeg kom til landet. Jeg kunne ikke språket, så jeg måtte ta den jobben jeg fikk, og det var oppvask på en restaurant. Ved siden av vasket jeg, for å spare opp midler til å komme meg videre. Men jeg må si at det var en hyggelig mottakelse jeg fikk i Norge. Ble servert kaffe og kaker på jobbintervju, og alle var hyggelige. Senere fikk jeg jobb hos Jens Evensen og var der i mange år, veldig fin tid. Jeg har egentlig hatt bare positive opplevelser med Norge og nordmenn, et flott land og et flott folkeslag.

– Men du har vel ikke unngått å føle et snev av fremmedfrykt og rasisme du heller?
– Det er vel noe som skjer uansett hvor i verden man befinner seg. Noen har disse holdningene i seg. Jeg er sikker på at du sikkert hadde merket det samme som ekte nordmann på gaten i Lahore. Men det er noe man ikke må dvele ved.

– Når kom du til Nesodden?
– Det var i 1970 vi kjøpte huset vårt på Fjellstrand. Jeg kom som sagt i 1968. Tre måneder før jeg reiste hadde jeg giftet meg, og i 1969 kom kona over, så vi trengte et sted å bo. Vi leide først en bolig på Svestad, men etter hvert fikk jeg spart opp noen midler, og kunne investere i eget hus. Vi fant dette huset i 1970, jeg hadde spart 20.000 og gikk til banken for å få lån. Huset kostet den gangen 140 000, så det har skjedd litt med boligprisene. Men banken var positiv, og lånet ble innvilget.

– Noen spesiell grunn til at det ble Nesodden?
– Nei, egentlig bare tilfeldigheter. Men vi synes vi har det fint her ute, flott natur og bra for barna.

– Og her ble det egen business etter hvert?

– Ja, det var rundt 1980. Broren min hadde kommet over, og vi begynte Fersk og Frysevarer sammen. Vi hadde ikke trodd at det skulle bli stort, men etter hvert tok det fullstendig av, og ble en hyggelig geskjeft. Vi holdt til i kjelleren i huset, men etter hvert ble det for trangt, og naboene likte det dårlig. Heldigvis ble vi tilbudt lokaler av Fæste-gutta i Drøbak, som ville ha kjøtt i tilknytning til sine butikker. De var veldig positive og ønsket oss hjertelig velkommen.

– Dette høres ut som en suksesshistorie fra ende til annen?

– Ikke bare – vi forsøkte oss også på Pepperstad en periode, faktisk fem år. Det var ingen suksess, men man skal ha litt motgang.

Moghal tenker tilbake og smiler tross nederlaget.
– Men hva med butikken på Fjellstrand, når kom den i gang?
– Det var i 1990 vi overtok dagligvaren. Det var ingen stor omsetning. Det er egentlig litt for lite befolkningsgrunnlag for en dagligvarebutikk. Så vi måtte se oss om etter nye muligheter, og da kom Moghal Trading på banen. En butikk basert på import, med masse utvalg og hyggelige priser. Heldigvis har det vist seg at konseptet fungerer tilfredsstillende.

– Det er vel ingen overdrivelse å si at det er usedvanlig mye varer plasser rundt i butikken. Hvordan er det å ha vareopptelling?
– Det at vi har så mye er en del av konseptet. Du skal ha mulighet til å få tak i alt hos oss uten å reise fra Nesodden. Ellers har vi etter hvert opparbeidet en oversikt. Vi vet hva vi har, og hvor. Så opptellingen går greit.

– Hva gjør Bashir Moghal når han ikke er opptatt i butikken?

– Det blir mest familie, jeg har to barn og fire barnebarn jeg liker å være sammen med. Og så mye annet blir det ikke tid til.

– Hvis du hadde tid, hva ville du gjøre mer av da?
– Da ville jeg gå mye mer på ski. Det er noe jeg setter veldig stor pris på. Hadde jeg anledning skulle jeg gå på ski hver dag. Også har jeg et ønske om å se mer av Norge. Ta en kjøretur rundt i landet sommertid. Det er så fantastisk natur her.

– Er du ofte tilbake i Pakistan?
– Ja, vi forsøker å ta en tur hvert femte år. Min mor lever fortsatt, hun bor i Lahore. Men vi er aldri nede mer enn 3 – 4 uker. Dessverre får jeg alltid problemer med magen. Jeg er ikke lenger vant til bakteriefloraen i vannet der nede. Så jeg blir som en nordmann på sydentur. Det er litt synd, fordi jeg går glipp av så mye god mat.

– Hva med pensjonisttilværelsen, blir den i Pakistan?

– Det er lite trolig, jeg har barn og barnebarn her så det blir nok til at vi holder oss i Norge.
Dessuten må jeg jobbe for å få hjulene til å gå rundt. Men det er ikke utenkelig at vi kjøper et sted der nede, og tar litt lengre ferier i de periodene det er kaldest her, og kommer hit om sommeren. Da er det så utrolig varmt i Pakistan.

Bilder: Han er norsk statsborger og elsker sitt nye hjemland – Bashir Moghal. Det skulle ikke forundre meg om det renner en liten dråpe norsk vikingblod gjennom årene hans. Foto: Trond Folckersahm