Av Trond Folckersahm
Thalias tro tjener
Han kommer ruslende bortover strandpromenaden på Tangen presis til avtalt tid. Trygg og sikker i gangen, med 35-års sceneliv som ballast, møter han meg med et solid håndtrykk.
Et karakterfullt ansikt rammer inn to glitrende, humoristiske øyne, men ikke bare humør, det er også et lite anstrøk av melankolsk vârhet der.
Han ser noe avventende ut, og undres nok på hva denne journalisten har til hensikt å avlure ham av hemmeligheter.
Han er fortsatt lett opprømt, og litt adrenalinsitrende etter gårsdagens premiere på Anton Tsjekovs ”Tre søstre”, Rolf Arly Lund, kanskje den mest ukjente av alle kjendisene våre.
– Hvordan har det seg, alle kjenner deg, vi har sett deg i et ukjent antall serier, teaterstykker og filmer, men vi vet lite om deg. Er det bevisst fra din side?
– Ja, jeg eksponerer meg nok på scenen. Jeg synes det holder. I prinsippet gir jeg ikke intervjuer, men jeg har gjort et unntak. Hyggelig å bidra med noe i lokalpressen.
– Født i Oslo i 1944 står det, debut i 1969?
– Nei, vent nå litt – egentlig ble jeg født i Valdres, men de trodde jeg var siamesisk tvilling, så mor ble sendt til Oslo for å føde. Heldigvis var jeg bare var stor for alderen, avbryter Lund meg, mens han smiler fandenivoldsk og uskyldsrent på samme tid.
– Men, debuten var i 1969?
– Ja, jeg kom til Oslo i 1963, begynte på Statens teaterskole i 1965 og debuterte på Det Norske Teater i ”Forbanninga” av Stanislaw Wyspianski i 1969. Var ved Det Norske fra 69-71, Riksteatret 71-73 og har vært tilknyttet Nationaltheatret siden 1973.
– Det var vel helt klart fra starten av at du skulle bli skuespiller, karrieren var staket ut?
– Sant og si var det mer tilfeldig, jeg hadde en kjæreste som søkte teaterskolen. Jeg sendte også inn en søknad og kom inn, det gjorde ikke hun. Dermed var det gjort, men ønsket om å eksponere seg har ligget der hele tiden. Det å formidle ser jeg på som en livsnødvendighet.
– Så lenge ved samme scene, blir ikke det noe ensformig?
– Jeg har gjort mye annet i de snart 30-årene jeg har vært tilknyttet Nationaltheatret. Jeg prøver å legge i alle fall en oppsetning årlig til de lokale institusjonene som Rogaland-, Trøndelag- eller Hedmark teater.
– Er det noen spesiell grunn til det?
– Hvis du bare spiller Oslo er det lett å bli seg selv nok kunstnerisk. Vi kan komme i den situasjonen at vi spiller teater for hverandre. Derfor er det godt å komme ut og oppleve andre mennesker og miljøer, berikende er det.
– Du har et utall roller bak deg, og en rekke forskjellige karakterer. Hva tar du tak i når du får en ny rolle?
– Først tar jeg tak i det dramatikeren har levert av materiale, forsøker å formidle den tanken som ligger bak, veldig mye ligger implisitt. Så forsøker jeg ut fra informasjonen, og de andre karakterene i stykket, å finne den lille delen i meg selv som kunne blitt dette mennesket jeg skal fremstille.
– Så du mener at alle har det meste iboende, at vi alle kunne blitt en Marquis de Sade eller en Mor Theresa?
– Det er klart at vi har det meste i oss. Oppvekst, sosial bakgrunn og miljø preger oss. Noe er selvsagt også genetisk betinget.
– Kan ikke det være en vond prosess, det å hente frem det aller innerst, på en måte dykke ned i gjørma for å finne de mest ekstreme elementene av et sjelsliv?
– Jo, det kan være vanskelig på hente frem ting man kanskje ønsker å fortrenge, og som kanskje bør være skjult.
– Gjør man seg ikke veldig sårbar også i en slik prosess når man blottstiller seg foran publikum?
– Det er klart, men det er nødvendig for at det skal bli godt teater, finne kjernen er et nøkkelord. Vi er ikke så enkle som mange tror, vi har det meste i oss. Mennesker er utrolig komplekse og sammensatte. Jeg tror for eksempel at de fleste kan bli brukbare skuespillere, ikke geniale kanskje, men gode. Dersom du er lærevillig og har en god arbeidsmoral, kan du komme langt. Kona, Bente Lavik og jeg drev i noen år med teateropplæring på Nesodden. Vi så mange eksempler på det. Dette har vi for øvrig gitt oss med nå, men det var en spennende periode.
– Hva med den rollen du spiller nå, Fedotik i ”Tre søstre”?
– Han er en underlig skrue. Til tross for at han har nådd sjels år og alder, hadde han ikke
avansert lenger enn til fenrik i den russiske armé. For så vidt en tragisk skikkelse. Han kurtiserer Irina, den yngste av de tre søstrene. Overøser henne med blomster, snurrebasser og andre leker. Dessverre for ham faller kurtisen fullstendig til jorden. Det ender med at han blir utkommandert til en helt annen del av landet.
– Du spiller både tunge, seriøse roller, og vi har også sett deg som pølsemaker i ”Kardemommeby”, hva foretrekker du?
– Jeg sier som Ole Brum, ja takk begge deler. Det er like utfordrende uansett. Det er publikum som skal tilfredstilles. De skal ha valuta for inngangsbilletten. Kardemommeby forestillingen kommer for øvrig på NRK i 2003.
– Hva med film kontra teater, er det ikke lettere å bli en god filmskuespiller fordi det spilles inn korte sekvenser. Der alt klippes sammen til et optimalt resultat?
– Det er faktisk også ganske krevende å spille inn film, men det blir på en helt annen måte enn teater. Vi ser at de beste aktørene på teater også blir de beste på film. Så skuespillertalentet må uansett ligge til grunn. Men selvsagt er erfaring også en styrke. Dessuten må man bygge på noe i seg selv. En dose av uforutsigbarhet er heller ikke å forakte.
Ja, og det er noe uforutsigbart ved å sitte så nær Rolf Arly Lund. Det kontinuerlig skiftende ansiktsutrykket fra det diabolske, via det ironiske til det melankolske, er nesten som en liten teaterforestilling i seg selv. Et levende minespill som kan få den mest blaserte ut av balanse.
– Apropos lokalsamfunnet, du har valgt Nesodden som bosted?
– Ja, vi har bodd her ute i 15 år nå. Har ikke angret en dag på at vi flyttet. Spesielt er båtturen flott. Vannet gir en helt annen avstand til byens larm og ståk. Ting virker på mange måter mye lengre unna. Båtturen er ren sjelesmøring. Vi har også blitt en del teaterfolk her ute etter hvert, så vi har fått et fagmiljø på båten. Der diskuterer vi det meste og legger planer. Forfatteren og flanøren Odd Eidem som bodde her ute sa: ”Det er en avstand her ute som gir inntrykk av at man er langt vekk, enda så er det bare tredve minutter til Blom”.
– Etter å ha gjennomgått en rekke omtaler finner jeg stort sett positive kritikker. Du blir ofte omtalt som en av dem som løfter forestillingene opp på et høyere kunstnerisk nivå. Dette må vel være tilfredsstillende?
– Dersom de skriver det om meg, så må jeg bare være glad. Det å karakterisere meg selv vil jeg unngå. Vi skuespillere går opp til eksamen hver dag, så det er fint å få tilbakemeldinger på det vi gjør. Men, det er hele tiden publikum som er målet, det er de som skal tilfredsstilles. Sannhetens øyeblikk for meg er første gangen en rolle vises for tilskuere – før premieren. Da vet du om du har gjort en god jobb, responsen merkes umiddelbart.Ellers må jeg tilføye at nivået på norske anmeldere har steget betraktelig de siste årene. De innehar en helt annen bredde og kompetanse i dag enn bare for få år siden.
– Næringslivet har begynt å gjøre sin inntreden på flere deler av kulturlivet, har du noen oppfatning av det?
– Tidligere var det uhørt, men det har gått mer i den retningen etter hvert. Det er ikke bare positivt at kulturlivet gjør seg avhengig av sponsormidler. Når næringslivet går inn, så er ordet støtte bannlyst, de kaller det nytte. I det ligger selvsagt at de har en intensjon om å overta deler av styringen av det kunstneriske. Det offentliges tanker rundt kulturlivet er at det skal gi mennesker, med andre ord publikum, en bedre livskvalitet. Næringslivet gjør det ut ifra egennytte, det ligger en fare der i at det kan gå utover den kunstneriske integriteten. Jeg har selv vært med på en Ibsen-forestilling der en sponsor ønsket å gå inn å styre hvilke kostymer vi skulle bruke. Noe vi selvsagt nedla veto mot. Vi som kunstnere må stå imot, slik at vi opprettholder vår kunstneriske integritet.
– I dag er situasjonen at etter fylte 40 så regnes man nesten som pensjonist i mange bransjer. Mens mannlige skuespillere er yrkesaktive, og får nye roller til langt over normal pensjonsalder. Er dere vinnere i arbeidsmarkedet?
– Det er bra å få jobbe så lenge man ønsker, men noen ønsker å gå av tidlig. De er rett og slett trøtte og vil ikke mer, mens andre holder på. Min oppfatning er faktisk at man blir en bedre og bedre skuespiller med årene. Vi modner som en god rødvin, se for eksempel på Wenche Foss, snart 85, og fortsatt like levende og spirituell. Det er sånn at når det virkelig svinger i bransjen så svinger det, og lysten til å oppleve de gylne øyeblikkene igjen, er ofte drivkraften.
– Så du vil anbefale yrket til unge mennesker?
– All kunstnerisk virksomhet tror jeg må være lystbetont, så hvis lysten er tilstede så har jeg ingen problemer med å anbefale yrket.
– Hva med dine egne barn?
– Både Bente og jeg er teaterutdannet, så det har alltid vært mye fagprat hjemme hos oss, det har sikkert vært en medvirkende årsak til at to av tre barn foreløpig har havnet i bransjen.
– Hva med interesser utenfor scenekunsten, har du noen?
– Det har alltid vært fag som har vært i høysetet. Jeg var leder av Norsk skuespillerforbund i noen år. Ellers leser jeg en del, og går tur med hunden. Tidligere var jeg også fast bidragsyter ved den borgerlige konfirmasjonen på Nesodden.
– Noen årstider du setter mer pris på enn andre?
– Ja, våren er flott, når alt spirer og gror. Da går jeg lange turer til Kavringen.
– Så du gjør som Bjørnson, velger deg april?
– Ja, gjør nok det, ellers så liker jeg også høsten og skikkelig ruskevær.
– Hva er planene fremover?
– ”Brødrene Løvehjerte” har premiere på Nationaltheatret 19.oktober. Ellers er det noe krim på Radioteatret, og den nye Konrad Sejer serien på NRK med Bjørn Sundquist: ”Elskede Poona”. Det blir egentlig for mye jobbing, men det er så vanskelig å si nei.
– Når du først er inne på NRK, hva med Fjernsynsteatret?
– Det er synd og skam at det er forsvunnet, og at det bare satses på lettvinte underholdningsserier. Tenk på alle i distriktene som ikke har samme mulighet til å besøke teatrene som de i Oslo – Fjernsynsteatret var et ypperlig alternativ for dem.
– Hva med drømmerollene?
– Jeg skulle gjerne spille mer Samuel Beckett. Ellers er vel ”King Lear” en drømmerolle for alle mannlige skuespillere, sier Rolf Arly Lund avslutningsvis, før han må dra videre til kveldens forestilling.
– Hvor lenge holder forresten polet åpent? Jeg må kjøpe med en flaske vin. Skal på avslutningsfest i Ullevål Hageby i kveld. Vi er ferdig med innspillingen av Konrad Sejer serien.
Han løfter hånden til hilsen og forsvinner videre mot nye roller, suksesser og opplevelser. Som den gangen han fikk gleden av å spille mot britiske Kenneth Branagh, samtidens kanskje største skuespiller og teaterpersonlighet. Arvtageren til Laurence Olivier og John Gielgud.
BILDE: Rolf Arly Lund ved Signalen. Foto: Trond Folckersahm
