REPRISEN: Ultima-generalen Geir Johnson

Han har vært nybrottsmann, Geir Johnson fra Nesodden. En slags samtidsmusikkens Isak Sellanrå. Nå er han klar for nok en Ultima-festival, større enn noensinne.

At han har gått en lang vei er det ingen tvil om. Den tidligere ”skyskraperengelen” fra Bøler, som via gregoriansk kormusikk, New Wave, synthrock, og som dirigent og komponist av samtidsmusikk har hatt taktstokken direkte rettet mot stillingen som direktør og kunstnerisk leder for en av Europas mest velansette festivaler for samtidsmusikk – Ultima-festivalen.

2. oktober går startskuddet for årets festival – i år er den større en noen gang tidligere. Elleve dager til ende skal den pågå, og programmet er søkklastet med mange internasjonale, etablerte utøvere. I tillegg til en god del debutanter og unge musikanter både på komponist og utøversiden. Dessuten er programmet fylt med en rekke andre arrangementer av ulik karakter.

– Jo, vi er fornøyd med programmet. Geir Johnson blar igjennom et nytrykt eksemplar med en fornøyd mine.

Han har tatt seg tid til å møte pressen i en hektisk forberedelsesperiode, og lener seg tilbake i ørelappstolen med en kopp te. Brun og velopplagt, med moderne designbriller og iøynefallende turkis skjorte.

– Vi hadde 18.000 publikummer i fjor, og et ukjent antall mennesker som besøkte utstillinger og installasjoner vi hadde i forbindelse med festivalen, og vi håper på enda bedre oppslutning i år. Men publikumstallet er ikke noe mål i seg selv, snarere en indikator på at man har truffet en smaksbølge. Det kan være både positivt og negativt i vår sammenheng, mener han.

Bestemte seg
Solid oppvekst i drabantbymiljø på Oslos østkant er kanskje ikke det mest naturlige utgangspunktet for Geir Johnsons veivalg, men han ville.

– Jeg var med foreldrene mine på en konsert med gregoriansk kormusikk, og da bestemte jeg meg. Et slikt kor ville jeg være med i.

Håndskrevet egenformulert søknad – det var en av forutsetningene – ble sendt til Olavs-guttene, og søknaden ble akseptert. Et år senere døde den legendariske kordirigenten Ragnvald Bjarne, og Geir fortsatte i Sct. Johannesguttene helt fram til han var 17 år.

– En fantastisk utfordrende periode. Det å være med på å oppføre flerstemte korverk på en håndfull språk gir en god ballast både språklig og musikalsk. Virkelig en periode jeg ikke ville vært foruten, mimrer han.

Han fikk også inn musikken via andre kilder. Foreldrene var bevisste på å gi barna musikalske opplevelser. I stedet for vanlige fødselsdagsselskap, ble han og broren tatt med på musikalske arrangementer når de fylte år. Konserter, opera eller musikaler.

– Vi fikk inn musikk gjennom hele oppveksten, og foreldrene våre var sikkert glade for at både broren min og jeg å ha musikken som viktig ballast senere i livet.

Men det oppstod selvsagt en brytningsperiode i Geirs liv. Pop og rock lokket, Radio Lux var den første innfallsvinkelen, senere ble det Beatles, Emerson, Lake & Palmer, Tom Lehrer og John Lennon.

– En naturlig utvikling, og en utvidelse av min musikalske plattform, mener Geir.

Senere ble det band – New Wave musikk – og Johnny Banan Band, en forløper til The Aller Værste. Turneer sto på programmet, og spesielt vestlandet ble arena for bandet.

Parallellt var det studier i musikkvitenskap, filosofi og samfunnsfag.

– Det var en flott tid å være ung på. Jeg får si som antropologen Margaret Mead: ”De som var unge på slutten av 60-, begynnelsen av 70-tallet, var unge på en måte ingen hadde vært unge på før.»

Geir blir fjern i blikket ved tanken på fordums utskeielser.

– Det var blant annet fantastisk å se hvordan norsk musikk, via jazzen den gangen, var i stand til å påvirke europeisk musikk.For ikke å snakke om samtidsmusikken. Det å høre store verk som det må 100, kanskje 150 mennesker til for å bære fram er fantastisk.

En av de største musikalske opplevelsene jeg har hatt var da jeg var med på å framføre Arne Nordheims verk ”ECO”, som fikk Nordisk Råds musikkpris i 1975, en nesten utenomjordisk opplevelse.

Sprengkraft
Men tiden var inne til videre karriere og det var her nybrottsarbeidet for samtidsmusikken tok til. Sammen med en rekke musikere og komponister fra den nye musikergenerasjonen etablerte de et miljø som ble en sprengkraft i utviklingen av samtidsmusikken. Gjennom musikktidsskriftet Ballade der han var redaktør, og som musikkformidler ved Høvikodden, ble Geir Johnson en del av det miljøet som skapte rom og utviklingsmuligheter for ny norsk musikk. Ved siden av dette skrev han 700 artikler som ble publisert i mer enn 80 tidsskrifter verden over, og laget en rekke radioprogrammer i inn- og utland.

Mange parallelle karrierer, som også innebar komposisjon av egen musikk, og som dirigent for bestillingsverk.

– På Høvikodden fikk vi utvikle oss, forteller Johnson. Vi hadde ukentlige konserter med moderne musikk. Vi etablerte det første elektroniske musikkstudioet i landet, og her ble det grobunn for det etter hvert så kjente Oslo Sinfonietta.

Og det bare ballet på seg, som en virvelvind for Geir Johnson gjennom norsk musikkliv, stadig i gang med nye prosjekter, nye idéer og voldsom skapertrang.
En del av dette innebar også kontakt med Ultima, som hadde sin spede begynnelse i 1989, og som presenterte sin første festival i 1991, med Geir som en sentral medarbeider, før han overtok lederstolen selv i 1998.

Stor i europeisk målestokk
Den er virkelig stor Ultima-festivalen, selv om vi her på berget kanskje ikke er så bevisst på det. Tilbakemeldinger, anmeldelser og artikler fra hele verden understreker det.

”I europeisk målestokk en festival som er en by som London verdig:” ”En av de viktigste festivalene i Europa for samtidsmusikk;” er noen av tilbakemeldingene.

– Spesielt er vi glade for at så mange unge er på arrangementene våre. 60-70 prosent av publikum er under 35 år. De er musikalsk altetende dersom det som blir servert er ekte. Kurt Weil sier: ”Gir du folk det de vil ha, gir du dem ingenting, for det har de fra før.” Jeg tror at vårt fortrinn er at vi gir det publikum ikke visste de ville ha.

I år har vi blant annet fått en del utenlandske komponister til å bidra med verk for hardingfele. Dette er å utfordre vår egen tradisjon, og det blir usannsynlig spennende å se hva de får ut av hardingfele, de fra Korea, Litauen og Sør-Afrika som ikke har noe kulturelt forhold til dette instrumentet.

– Hvordan er vilkårene for samtidsmusikere i Norge?
– For så vidt OK, men de må også ha et marked utenfor landets grenser for at det skal bli et ordentlig levebrød, det blir litt for lite miljø her hjemme, men det er selvsagt også positivt å komme ut og skape kontakter.
– Hvordan er muligheten til å få oppdrag innenfor de etablerte musikkmiljøene og -institusjonene?
– Både og, men som i andre miljøer er det ikke alltid lett å komme på innsiden av de store institusjonene. Ultima blir muligens en slags avlat for det etablerte, men det er i så fall en god avlat.Bare se i år, Oslo Filharmonien har fire nye verk på programmet, hvorav ett med Truls Mørk som solist, og dette er bare en av de om lag 40 spennende konsertene vi har på programmet.

Jeg har virkelig et håp om at vi skal treffe publikum, og da ikke bare det naturlige publikummet, men også alle dem som ikke har et naturlig forhold til samtidsmusikken. Det gir meg faktisk mer å se at de som kommer utenfra får en opplevelse av musikken, enn de som har en naturlig forutsetning.

Dessuten må det understrekes at det er mange skapende og utøvende kunstnere som er med på festivalen, og det å se at så mange arbeider sammen mot et felles mål er virkelig inspirerende. I norsk musikkliv har vi mange unge utøvere som kommer nedenfra, så rekrutteringen vil ikke være noe problem.

– Tror du de offentlige musikkskolene har vært noe av årsaken til det?
– Uten tvil, disse skolene gjør et fantastisk arbeid, og jeg håper at de får nok ressurser til å fortsette det flotte arbeidet de gjør.

Og får vi de ressursene vi trenger, så skal Ultima-festivalen bli Festspillene i Oslo, hevder Geir Johnson.

Bilde: Geir Johnsen setter seg gjerne ved flygelet, men det er nok kona, sopranen Siri Torjesen som er den flittigste brukeren av instrumentet. Foto: Trond Folckersahm